Hva er Bjørndal for noe, da?

Jeg tror jeg hadde vært her en gang før. En gang før vi dro på visning. Jeg husket nemlig bussturen, med de merkelige hullene i veien. Jeg husket ikke så mye mer, men sannsynligheten var stor for at jeg hadde vært i en barnehage og veiledet. Jeg var nemlig vernepleier og veileder i habiliteringstjenesten, og hadde sikkert vært i en barnehage på Bjørndal og gitt noen mer eller mindre gode innspill til oppfølging av barn med autisme. Det var kanskje det som var mitt første møte med Bjørndal. Frem til vi var på visning. 

Jeg trodde jeg bare kunne være bergenspatriot, ja kanskje særlig Loddefjord. Denne bydelen vest i Bergen, som jeg er oppvokst i, og som jeg etter hvert har forstått minner meg om Bjørndal. Min oppvekst i Loddefjord, minner meg om mine barns oppvekst på Bjørndal. To bydeler der nesten bare vi som bor her, forstår at kan være noe av det fineste vi vet om. 

For du vet. Folkene. Naturen. Stedene. 

Jeg kunne havnet på Langhus, Holmlia eller Lørenskog når vi skulle flytte ut fra Oslo sentrum i 2008. Jeg havnet på Bjørndal. Det er jeg glad for nå, selv om jeg sikkert hadde vært glad hvis jeg hadde havnet på Langhus, Holmlia eller Lørenskog også. 

Når jeg i 2016 holdt 17. mai talen ved Bjørndal skole så siterte jeg Ivar Bjørnson fra metall-bandet Enslaved. 

”Når folk begynner å grunngi sin stolthet over noko, gjennom å påpeike at andre ting er dårlegare eller «feil», då tenker eg at me heller snakkar om usikkerhet enn stolthet.”

Jeg tror vi klarer fint å være stolte uten å si at vi er bedre enn noen andre. Slik er det også med mitt forhold til og stolthet over Bjørndal. 

Så, hva er Bjørndal for noe da, dette stedet jeg er så stolt over at jeg nå lager en hel nettside dedikert til folkene, stedene og naturen her ut helt sørøst i Oslo? Jo, det skal jeg fortelle deg litt om. 

Hvis du reiser helt sør i Oslo, der byen begynner å gi slipp og skogen tar over, finner du Bjørndal. Går du kanskje 5 minutter sørover, så er du i en ny kommune. Navnet Bjørndal kommer fra Bjørndal gård. Hvorfor Bjørndal gård het Bjørndal gård vet jeg ikke, men det er mer sannsynlig at det kommer fra mannsnavnet Bjørn enn fra dyret. Her var det hytter og husmannsplasser, dyrehold, innmark og gårdsliv, ganske langt fra det vi i dag forbinder med bygden jeg bor i. 

På 80-tallet kom boligfeltene, lekeplassene, småveiene. Bjørndal ble et etablert nabolag, dog fremdeles plassert i skogen litt på utsiden av alt annet i hovedstaden. Jeg pleier å si at veien fra Bjørndal, via pengemakten på Nordstrand og inn til den politiske makten på storting og regjeringskontor er like lang som den er fra Bømlo eller Bardufoss. 

Jeg spurte en gang om ChatGPT kunne skrive litt om Bjørndal. En av setningene som kom, var, for meg, ganske tankevekkende, men også veldig gjenkjennbart.

«Det er ikke et sted som skriker høyt om seg selv. Det er et sted der livet foregår litt mer i det stille, langs skogsstier, på idrettsbanen, i nabolagsdugnader og på skoleavslutninger.»

Og, dette er litt av bakgrunnen for bloggen. For her finnes det så mange historier som ikke nødvendigvis blir fortalt andre steder. Historier om folkene, stedene og naturen. Som ikke akkurat skriker høyt om seg selv.

Hvis noen skriker høyt om livet på Bjørndal, så er det kanskje, om ikke det er noen som er forbanna på den velkjente facebooksiden «Det skjer på på Bjørndal», der det jovisst er noen som skriker litt, enten med rette eller bare uten raushet, om trafikken, atferden eller noe annet som de har irritert seg over, eller ofte, litt oftere enn du skulle tro, takker en nabo for noe fint, så er det kanskje, de som skriker, folk utenfor Bjørndal. Kanskje de ikke skriker, men de har det jeg synes ofte er et negativt bilde av Bjørndal, i den grad det er noen som har et bilde av Bjørndal i det hele tatt. Når folk skriker om områder med mange med annen etnisk bakgrunn enn norsk, om mange utenfor arbeid, om fattigdom, om områder som politiet ser på som områder de har et særskilt fokus på, så er det Bjørndal de skriker om. Folkene. Stedene. Naturen. Eller, mest folkene, så kanskje stedene, men i hvert fall ikke naturen. 

Bjørndal er med sine 9108 innbyggere den største og den hurtigst voksende delbydelen i bydel Søndre Nordstrand. 72 % av befolkningen er enten selv innvandrer eller er norskfødt med innvandrerforeldre. Jeg er ikke så veldig opptatt av denne kategoriseringen, men jeg vet at mange andre er det så jeg tar det med her, siden det handler om hva Bjørndal er for noe, selv om det bare blir et lite bilde (det er jo hele nettsiden som skal søke å gi et stort bilde). På ungdomsskolen, når datteren min gikk der, så hadde elevene mellom 50 og 60 ulike nasjonaliteter de på en eller annen måte var tilknyttet til, og jeg kan ikke la være å tenke på hvor heldige ungene mine har vært som nettopp har vokst opp her med dette mangfoldet. 

Og om du skulle lure, Bjørndal er blant toppene i statistikken over arbeidsledighet, fattigdom, trangboddhet og 14 % av befolkningen kvalifiserer for karakteristikken NEET, som står for det lite hyggelige «not in employment, education or training». Og dette kommer jeg ikke unna. Senere. På denne nettsiden. 

En nettside om folkene, stedene og naturen på Bjørndal. 

Og du, når jeg snakker om livet på Bjørndal, så ser du at det er i entall. Jeg understreker med det at det er mitt perspektiv. Like mye som jeg understreker det med toppbildet på dette innlegget. Det er også mitt perspektiv, bildet er tatt fra min egen utgangsdør. Jeg er på mange måter privilegert. Jeg har jobb, hus, familie og slipper unna rasisme og ableisme. Det er mange liv på Bjørndal. Mange perspektiv. Mange har helt andre utgangspunkt enn det jeg har for å se og forstå Bjørndal. Det er livene på Bjørndal. I flertall. Mange lever liv som jeg ikke kan forstå. Har perspektiv jeg ikke kan se ut ifra. Like vel skal jeg prøve meg. 

Prøve meg på å skrive om Bjørndal. Folkene. Naturen. Stedene.

Cato