Sjelden har jeg vært så flau her på Bjørndal, som jeg var i ettermiddag. Jeg var på min vanlige ettermiddagstur med Sanco, hunden min, da han fant ut at han skulle bæsje. Det gjorde han på hjørnet av ballplassen, som jeg kaller plassen foran Grendehuset, men som åpenbart ikke er en ballplass. Jeg tok hånden i lommen for å finne rullen med poser som jeg alltid har i turbuksen min. Lommen var tom.
Det er egentlig veldig fint å ha hund på Bjørndal. Det får meg til å gå turer der jeg aldri hadde gått uten hund. Du vet julegaten helt nederst, eller den flotte hagen utenfor gjerdet ved gangveien forbi Nyjordet. Jeg hilser på mange av de samme folkene, som også er ute i gatene våre. Sanco treffer folk som har lyst å klappe han, og folk som er redd. Han er oftest reddest. Jeg holder båndet fast for å prøve å vise at jeg faktisk har kontroll, og han bjeffer på akkurat de samme hundene som han pleier å bjeffe på.
Sanco er forresten oppkalt etter en engelsk fotballspiller som aldri fikk den karrieren som jeg hadde håpet på. Sanco, altså hunden, har en fin karriere så lenge han får lov til å gjøre det han liker best. Gå på tur i de samme gatene på Bjørndal eller de flotte stiene i skogene rundt oss. Sanco liker seg best på Bjørndal, han.
Det er helt fantastisk å la han få utforske nye stier i Grønliåsen eller på andre siden av motorveien, for da får jeg også utforske dem. For et flott område vi bor i. Jeg føler meg ofte heldig når jeg er på tur. Heldig over å få lov til å oppleve stedene, naturen og menneskene i og rundt Bjørndal.
Vel, bukselommen var tom. Rullen med bæsjeposer lå igjen hjemme. Hundedritt er noe dritt, og skal selvsagt ikke bli liggende på et hjørne av ballplassen, selv om det ikke er noe ballplass, og som av en eller annen underlig grunn blir brukt til svært lite annet enn å gå rett over, eller å bæsje i et av dens hjørner, da.
Jeg tenkte meg om et litt. Hva gjør jeg, skal jeg gå hjem igjen? Da kommer jo ikke Sanco til å forstå noen ting, og får ikke turen sin. Jeg så en hund på den andre siden av ballplassen og satte kursen dit, men når jeg var fremme, var hunden borte. Jeg ringte på til de jeg vet har hund i nærheten. Der var det bare en hund som sa hallo.
Jeg gikk videre. Inn i skogen. Flau, og med dårlig samvittighet. Heldigvis traff jeg en annen hundeeier på vei tilbake. Jeg fikk en pose og plukket opp dritten.
Kanskje finnes det ikke noe poeng i denne historien. Kanskje kan noen svare meg på hvorfor vi har en svær ballplass som ikke er en ballplass. Men kanskje kan vi også huske på at her på Bjørndal skal vi ikke ha noe dritt i våre gater og plasser, men hvis uhellet først er ute, så hjelper vi hverandre, også dem som har gjort noe feil.
Så, beklager Bjørndal, det var min dritt og min feil, men heldigvis fikk jeg hjelp til å ordne opp igjen.
Livet på Bjørndal 
Legg igjen en kommentar