Det er slik politiet avslutter rapporten sin. Områdeanalysen som skal gi beslutningsgrunnlag for deres innsats i prioriterte områder. Bjørndal er et slikt område, og den siste setningen er så fin. Den siste setningen i hele rapporten, som også er den siste setningen om Bjørndal. Jeg velger å starte med det fine. «Det er lettere å mobilisere foreldre og voksne her, sammenlignet med andre områder i bydelen», skriver de.
Rapporten som her om dagen ble publisert, bygger på registerdata om kriminalitet, en lokal trygghetsundersøkelse og politiets egne erfaringer, og identifiserer delbydeler med særskilte utfordringer knyttet til utrygghet, ungdomskriminalitet, kriminelle miljøer og lav tillit til politiet. Samlet peker rapporten på betydelige variasjoner mellom områder, og understreker behovet for målrettet og langsiktig innsats for å redusere kriminalitet, styrke trygghetsfølelsen og øke tilliten til politiet.
Jeg kan med hånden på hjertet si at jeg aldri har opplevd meg utrygg her på Bjørndal. Ja, bortsett fra når folk kjører fort forbi meg i Slimeveien. 73 % av de spurte føler seg trygg på Bjørndal, men 13 % opplever utrygghet i nærmiljøet vårt. Omtrent 20 % føler seg svært eller ganske utrygg alene i nærområdet på kveldstid. Dette er altfor mange. Opplevelse av trygghet er en subjektiv følelse, det er ikke sikkert at en har grunn til å føle seg utrygg, men som nærmiljø kan vi ikke ha det slik at 1 av 5 ikke liker å være ute alene på kvelden. Det er vårt felles ansvar.
Selv om flere av de meldte kriminelle hendelsene er tilknyttet skolene nederst i bygden vår, er det skremmende at politiet skriver at vi har en høy andel utrygghetsskapende kriminalitet her på Bjørndal og at andel ungdomskriminalitet her er svært høyt sammenlignet med snittet i politienhet øst. Det gledelige er at det ikke er noen kjente kriminelle nettverk her på Bjørndal, men vi påvirkes dog av slike i nærliggende områder.
Det er kun 59 % som svarer at de har svært eller ganske høy tillit til politiet, og manglende tilstedeværelse og kapasitet er noe av det politiet selv trekker frem som begrunnelser. Politiet mener at det er hendelser som ikke meldes, at det er en taushetskultur der det er vanskelig å få vitner til å snakke, og at «ting skal ordnes internt».
Politiet skriver blant annet:
«Politiet opplever at det er mer synlig kriminalitet her sammenlignet med andre delbydeler, og enkelte områder har konsentrerte levekårsutfordringer. Større grupperinger av ungdommer, eldre kriminelle aktører og åpenlyst kjøp- salg av narkotika kan skape utrygghet.»
Det er ikke slik at rapporten viser så mye nytt, men den er tydelig på at politiet opplever området vårt som utfordrende. Dette må vi som innbyggere ta på alvor.
Jeg kommer selv aldri til å glemme den gangen jeg var stortingsrepresentant og inviterte 10-12 ungdommer fra Bjørndal til møterommet på stortinget. Vi snakket om politikk og saker de var opptatt av. Dette var like etter en hendelse på Bjørdal, og politiet stilte med en stor bil for å informere og være til stede. Jeg som voksen tenkte at dette var jo positivt, mens ungdommen gav meg innblikk i et annet perspektiv. De opplevde seg kontrollert, og støttet sine venner fullt ut. Ikke for det de gjorde feil, som kanskje skaper utrygghet for oss andre, men for den situasjonen de var i og så lite tillitsskapende arbeid de opplevde at politiet gjorde. Ikke var de til stede ellers, og når de først kom, kom de med en stor van for å kontrollere. De savnet miljøarbeidere og trygge voksne.
Når jeg snakker med ungdom i gatene våre er ofte det noe som går igjen. De er lei av at det ikke er stabile trygge voksne som de kan stole på. Mye av ungdomsarbeidet har vært drevet av prosjekter.
Det er viktig å ta rapporten på alvor, å lytte til politiets varsku. Ut ifra rapporten er det litt vanskelig å lese hva politiet selv mener bør være konsekvensen av funnene. De skriver at det ved kapasitet vil legges til rette for innsats på Bjørndal. Om det betyr ekstra innsats, eller videreføring av det de har nå, og under hvilken kapasitet, er for meg uforståelig.
Det jeg dog forstår er at dette er et av flere viktige perspektiv vi må ta med oss videre i utviklingen av bygden vår. Jeg tror også det er helt avgjørende å lytte til ungdommen selv. Min erfaring er i hvert fall at de gjør meg klokere, og har helt andre perspektiv på utfordringene de, og vi, står i enn både politiet og meg selv.
Jeg tror at det ikke bare er foreldre og voksne som er «lettere å mobilisere». Jeg er sikker på at også ungdommen vår mobiliserer om forholdene blir lagt til rette for det.
Livet på Bjørndal 
Legg igjen en kommentar